(I apologize that this is in Norwegian, this is the the art critic Trond Borgens review of my shows in Stavanger)
ERINDRINGSBILDER
Av Trond Borgen, Stavanger Aftenblad 26/05 2011-05-26
Jannik Abel kaller seg street artkunstner, og nå oppsummerer hun ti års virke i ølhallene på Tou Scene. Det er ikke noe rent graffiti-uttrykk vi får se; snarere en kunstner som har utviklet en stor følsomhet for en gateestetikk full av nedslitte, ofte oversette elementer og fragmenter, og som skaper kunst der folk ferdes, enten som små intervensjoner i bybilde eller som et større felt for sosial interaksjon.
Så passer denne utstillingen godt i de gamle, røffe, nedslitte ølhallene, hvor hun har malt og skrevet rett på veggen mens hun fyller rommet med en resikulering av elementer og grep, gjenstander og ideer fra sitt kunstnerskap. Vi ser bl.a. bestafaren som sihopper, nå som evig gjentatt klisjebilde på veggen; vi ser plakater tidligere brukt i byens gater, en dokumentasjonsvideo om Abels arbeidsmetoder og prosjekter, deler av familiens arvede fotoarkiv, og gråslittpoetiske malerier av gateskilt fra USA og Norge. Ølhallene foravandles dels til et forrådskammer for kunsnterisk produksjon, dels til en minnehall over Jannik Abels liv som kunstner hittil.
Sentrale spørsmål for Abel er; Hva skjer med kunsten når jeg snur ryggen mot det jeg lærte i kunstutdannelsen og vender meg mot gater og hverdagsliv i stedet? Hva skjer når gatekunsten min trekkes inn i galleriet og etter hvert etableres som en del av selve kunstintitusjonen? Svarene skriver hun på papir og tavler, som en del av utstillingen-de utgjør en slags banalmanifest, med utsang som Det var først når jeg gav opp kunsten at jeg ble en kunstner, og Every act of street art is an argument. Slike naive formuleringer hinder imidleritd ikke Abel fra å skape interessant kunst. På Tou viser hun seg som en dynamisk deltager i verden-med Trond Hugo Haugen og hans Ka då ittepå? Som invitert medspiller; i utstillingen hun viser parallelt på galleri Sult viser Abel seg fra en mer innadvent side. Her har hun tatt vare på de mest unnselige ting-, noen utbrukte malerpensler, en gammel fortegnelse over mors innbo, et ubeskrevet brevkort, gamle annonser, en flatklemt rusten boks osv.
Dette er enkle erindringsbilder som i sin stille akkumulasjon utgjør et melankolsk arkiv for tidens standhaftige tilstedeværelse i våre liv, men nå som noe annet enn det den engang var, og for selve tidens ubønnhørlige gang, med følelsen av et tap vi aldri kan overkomme som det arkiverte melankolske elementet. Abel forsterker familiekonteksten ved å plassere mange av disse objektene i fotorammer av den typen som fantes i de tusen hjem på 1950-og 60-tallet. Inne i en fotoramme har hun skrevet; Jeg elsket deg-men rammen er nå tom.
Hun plasserer også et fotografi, et noteark, noe rusten ståltråd og en tekst inne i en glassklokke og skaper utstillingens mest poetiske arbeid; You ask me about my buisness, what I have in mind. I sell mirrors in the city of the blind. I de blindes by speiles en annen skjønnhet, rusten kanskje og ganske oversett, men likevel verdt å ta vare på. Slik Jannik Abel gjør det i denne fine utstillingen
